Make your own free website on Tripod.com
 
 
En løgnaktig skole?

Knut Michelsen fortsetter i Aftenpostens kronikk 28. september sine angrep på dagens norske skole. Det er morsomt å lese, men minner litt om oksen som går berserk i porselensbutikken: topp underholdning mens alt i dens vei knuses, deretter litt tid for ettertanke når feiearbeidet begynner. For etter Michelsens spark i absolutt alle retninger ligger det stort sett bare skår og støv igjen. Er skolen virkelig så håpløs? Selv om det er mindre underholdende, mener jeg det kan være god grunn til å nyansere noe.

Det siste tiårets skolereformer har hatt som utgangspunkt at skolen trenger å moderniseres for å møte utfordringene i en ny tid. I likhet med lærere flest har jeg vært kritisk til måten reformene er blitt gjennomført på. Ikke desto mindre ser jeg at de er alvorlige forsøk på å svare på utfordringer som norsk skole står overfor ved overgangen til informasjonssamfunnet. For bare å ta noen stikkord: fra ”puggeskole” til det å lære å lære; fra faglig båstenkning til tverrfaglighet; fra å være utlært en gang for alle til livslang læring; fra læring i ensomhet til samarbeid; fra ”livsfjerne” til virkelighetsnære oppgaver; og ikke minst, integrering av IT i alle fag. 
 

Dette er sikkert ikke den revolusjonen som Michelsen ønsker seg, men det er faktisk etter min mening en revolusjon. Sammenlignet med den skolen Michelsen beskriver fra sin egen gymnastid, og som jeg kjenner meg veldig godt igjen i, er dette noe nytt. Grunnen til at skolen ikke er slik som alle de fine, revolusjonerende planene beskriver den, er at det ikke går an å gjennomføre en revolusjon ved dekreter. Gudmund Hernes ”vant lynkrigen” mot lærerne om gjennomføring av Reform 94 før han forsvant til Fornebu. Den ”seieren” føres videre av KUF,  som fortsetter å sende ut rundskriv i et forrykende tempo for å sikre reformen. Dette raset av papir er stort sett den eneste støtten norske lærere har fått for å virkeliggjøre visjonene. Innsatsen for etterutdanning har f.eks. vært latterlig og de fleste utenfor skolen som bruker IT i sitt daglige arbeid ville antagelig få hakeslepp hvis de fikk se hva slags datautstyr norske skoler sliter med. 

På grunn av Reform 94s forhistorie er det få lærere som har det som med et moteord kalles et ”eierforhold” til den. De fleste spør seg hvorfor de skal bruke av sin fritid for å drive den møysommelige og tidkrevende prosessen det er å skape en ny pedagogisk praksis. Ta f.eks. de som har prøvd å ta på alvor festtalene om å integrere IT i alle fag. Langt fra å være arbeidsbesparende og forenklende, er dette noe som i en lang overgangsperiode vil medføre store mengder ekstraarbeid. I skolen får man pent lære seg alt fra grunnen av på egen hånd, lese teori og prøve og feile. Noen har tid og entusiasme til å bruke alle ledige stunder til dette, de fleste har det ikke. 

Jeg tror ikke Michelsens ibsenske spark til gjennomsnittslæreren i overskriften på kronikken føles særlig rammende; ikke fordi hun mangler innsikt om at hun eventuelt skulle leve på en løgn, men fordi hun tvert i mot har en meget rasjonell forståelse av hva som er virkelighet og hva som er løgn og forbannet dikt i beskrivelsen av norsk skole i dag.  Denne rasjonaliteten venter på å bli utnyttet: gi lærere håndfaste incentiver til å gjøre en innsats utover det vanlige på klart definerte områder som kan virkeliggjøre de mange gode tankene i det jeg har kalt 90-årenes pedagogiske revolusjon. Det betyr i klartekst: gi ekstra lønn i lokale forhandlinger. For å ta området IT, kunne man gi ekstra lønnstrinn for lærere som velger å ta godkjent etterutdannelse i pedagogisk bruk av IT og bonuser til de som gir godkjente bidrag til en nasjonal database med IT-prosjekter. Dette er noe annet enn trynetillegg. Skolene må gjerne selv definere hva som skal være viktig og som følgelig kunne belønnes.

Jeg deler ikke Michelsens oppfatning om at bare nye yrkesgrupper kan redde skolen. Gitt de riktige betingelsene tror jeg dagens lærere kan yte enda mer enn de allerede gjør.